Turisme og reiseliv

Norsk natur er en av landets mest unike ressurser. Etterspørselen etter rent vann, stille fjell, mørke vinternetter og uberørte kystlandskap vokser globalt, og Norge har naturlige fortrinn få land kan matche. Likevel er norsk turistnæring underutviklet sammenlignet med land med tilsvarende ressurser. Reiselivet sysselsetter rundt 170 000 mennesker i Norge og bidrar med rundt 4 prosent av BNP. I Island, New Zealand og deler av Sveits — land med sammenlignbare naturressurser — er andelen vesentlig høyere.

McKinsey-rapporten «Norge i morgen» (2022) plasserer turisme blant Norges ti mulighetsnæringer mot 2030, med en ambisjon om å bli «verdens ledende land på bærekraftig høykvalitetsturisme». Anslaget er at næringen kan øke sitt BNP-bidrag med rundt 45 milliarder kroner og skape om lag 17 000 nye arbeidsplasser innen 2030 — forutsatt at Norge faktisk velger å behandle reiseliv like strategisk og ambisiøst som andre næringer. Som rapporten formulerer det: historien om naturskjønne Norge selger seg ikke selv.

Samtidig er næringen i en sårbar posisjon. Den preges av sesongvariasjoner, marginale lønnsomhetsforhold for små aktører, og regelverk som ikke alltid passer til en næring der mye av virksomheten skjer i utkantstrøk og over korte sesonger. Masseturisme i enkelte populære områder skaper også press på lokalsamfunn og natur — Lofoten, Geirangerfjorden og Preikestolen er eksempler der utviklingen har vært ujevn. Strategien bør derfor være færre, men mer betalingsvillige gjester per kvadratmeter sårbar natur, ikke flest mulig.

Frihetspartiet mener Norge har en strategisk mulighet i reiselivsnæringen som politisk har vært underbehandlet. Næringen passer godt til vår grunnleggende økonomiske filosofi: den lever av kvalitet og service, ikke av subsidier — og potensialet ligger i å konkurrere på opplevelse og bærekraft, ikke på pris og volum.